Blir forbannet av boreboltruter
– Noe som gjør meg både lei og forbannet er når man begynner å lage boreboltruter i fjellet. Generelt sett mener jeg at den alt mer hyppige bruken av borebolter i rutene er en uting. Da er det er ikke lenger sporløs ferdsel og det tar vekk mye av eventyret i klatresporten. Klatrere tilegner seg rett og slett ikke den helt nødvendige kunnskapen om å legge naturlige forankringer. Man kan argumentere for at klatresporten blir sikrere med boreboltsikring i rutene, men det holder ikke, for da er det ikke klatresport lengre slik som den har vært definert i generasjoner. Da blir det gymnastisk lek i vertikalt lende, der bevegelseskontrollen utgjør hele greia. Men eventyret, usikkerheten og framfor alt kravet til egen vurderingsevne er vekk. Vil du ha det sikkert her i livet, la da vær å klatre! Du kan surfe på internett eller drikke øl og se på OL, det er nesten risikofritt.
Innendørsklatring har nesten blitt en treningsform på linje med aerobics og spinning. Gleder dette en gammel klatrer, eller er du redd for at dette kan føre til flere ulykker fordi nye innendørsklatrere starter som teknisk dyktige klatrere uten erfaring fra fjellvegger og været i fjellet?
– Vi var nok først ute med innendørs klatrevegger i Norge, i hvert fall i større, kommersiell målestokk. Det var i midten av 80-åra, og jeg tror faktisk at innendørsveggen i Vågå var landets første kommersielt bygde vegg. Den leverte vi. Vi leverte også den store, bevegelige klatreveggen i Håkons hall i Lillehammer i 1993. Innendørsklatring er en glimrende form for trening og usannsynlig morsom lek. For store og små. I dag har jeg to buldrevegger i mitt fotoatelier i Hemsedal. Men når du nevner dette med ulykker, så er du helt klart inne på et viktig poeng. Mange unge lærer seg i dag å klatre på innendørs klatrevegger med faste mellomforankringer, som det bare er å klippe inn på. Og det samme skjer i de lokale ”craggene”, klipperuter blir utstyrt med faste borebolter etter mønster fra innendørsveggene. Det sier seg selv at hvor god man enn blir til å klatre på slike vegger, så har man ikke fått med seg de absolutt nødvendige kunnskapene i hvordan man sikrer med naturlige forankringer i fjellet, i tillegg til kunnskaper om vær- og føreforhold. Der har nok landets klatreorganisasjoner en stor oppgave.
Hemsedal har gått fra å være et klatreentusiastenes mekka til å bli et av Skandinavias beste skiområder, der mange utøvere trekkes av flotte muligheter for løssnøkjøring og toppturer. Hva synes du om utviklingen i bygda? Hvordan er det med dere ”gamlekara” – holder dere fremdeles på i fjellene rundt Hemsedal?
– At Hemsedal fikk en spesiell posisjon blant klatrere fra slutten av 60-åra kom av Nils Faarlunds og Ole Daniel Enersens (en av førstebestigerne av Norskeruta i Trollveggen) etablering av Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter. Så kom vi med Skandinavisk Høyfjellsutstyr i 1972, og det hjalp jo for å posisjonere Hemsedal enda mer blant klatrere. Men skal vi snakke om å sette Hemsedal skikkelig på klatrekartet, så var det nok isklatringen i slutten av 70-åra og ut i 80-åra som gjorde det. Vi i Skandinavisk-miljøet i Hemsedal var, kan jeg trygt si, de som startet den moderne isklatringen i Skandinavia. I den sammenhengen fikk Hemsedal en helt spesiell status, ikke bare i Skandinavia, men også i Mellom-Europa.
I dag er det lite organisert klatrevirksomhet i Hemsedal, det som er organisert er mest slike ”opplevelsesgreier” som reiselivsnæringen styrer, og som jeg personlig har lite sans for – f.eks. tauklemmegang på faste tau, rappellering, via ferrata og andre friluftsaktiviteter. Helt OK for de som vil ha den opplevelsen. Men det er ikke klatring, ikke friluftsliv!
Men det klatres fortsatt her, både klippe og framfor alt is, selv om andre plasser langt på vei har tatt over statusen, framfor alt når det gjelder isklatringen. F.eks. Golsjuvet i Gol, og så Rjukan selvfølgelig.
Om vi ”gamlekara” holder på i fjellet? Jada, vi går toppturer og kjører løssnø (eller offpiste som det visstnok heter i Norge, skisportens hjemland…), og vi hakker i frosne fosser og karer oss opp på rutene på Skurvefjell og Skogshorn. Og vi sykler. Men for min egen del har aktiviteten de siste tre årene vært sterkt begrenset av gamle klatre- og slitasjeskader (ja, jeg har levd et usunt ungdomsliv, jeg burde sittet foran TV-en og drukket øl i stedet…). Men etter en del reservedelsutskiftninger ser det ut å bli en bedring med det nå. Så jeg håper å få gått Demonstranten på Skogshorn i sommer, det har jeg ikke hatt knær til de siste årene!